Oppbrudd

Marianne Jansson og Riitta Lemmetyinen har skrevet en inntrykksfull bok. På en personlig og samtidig nøktern måte skildrer de hvordan de møtte Mariasøstrene på Kanaan i den tyske byen Darmstadt, og hvordan de selv levde og virket som Mariasøstre i en årrekke, blant annet fem år i Norge. Vi hører om deres begynnende spørsmål og usikkerhet, om deres kamp da de til slutt måtte bryte med bevegelsens lære og praksis, og om deres tilbakevenden til et vanlig liv som lutherske kristne.

Det er en oppsiktsvekkende bok. De to tidligere søstrene forer oss inn i det indre liv på Kanaan. De forteller om den plass Mor Basilea (Klara Schlink) har som bevegelsens grunnlegger, suverene leder og udiskutable autoritet. De forteller at Mor Basilea påberoper seg mystisk-karismatiske opplevelser og åpenbaringer, som det ikke kan stilles spørsmål ved. Vi hører om de såkalte lysfellesskapene, som ifølge forfatterne fungerer til å bryte ned søstrenes jeg, og om et liv med hardt arbeid der søstrene ikke har lov til å betro seg til hverandre. Søstrene skal være en åndelig elite, som forsaker alt menneskelig.

Dette bildet av et nærmest sekterisk fellesskap forsterkes ytterligere ved at forfatterne påpeker at Mor Basileas undervisning utgjør en slags indre lære, som ikke skal gjøres kjent for andre enn søstrene, og som en derfor ikke finner i de mange trykte skriftene fra Mor Basileas hånd. Boken gjengir en rekke · punkter i denne indre læren, blant annet: Jesus lider fremdeles på korset for menneskenes synder; derfor må hans disipler - hans brud - trøste ham i hans lidelse. For å nå fram til den fulle salighet, er det ikke nok at syndene blir tilgitt - en må også "lide dem ut", ta på seg en straff som en må bære selv om syndene er tilgitt. Den troende er til og med kalt til å være med på å bære noe av andre menneskers synd. En kan komme så langt i kampen mot synden at det bare blir små rester igjen av den.

Leseren kan ikke la være å undres: Lærer virkelig Mariasøstrene dette?