Om folk og tre - dikt

LYKKA Har du språnge på skårrå ette hårråspor og stoppa og klemt på ei furumor? Har du lågge i snø og spist solnegangsgull imens blåmeisen kvitre og månen e full? Har du prøvd å finn enden på ei bjørkerot, føld ette virvlandes bålbrenningssot? Har du kjent kalde dråpa imot solvarm hud når en foss brer ut sløret som ei vakker brud? Ja, da tru æ du vet litt om live vi leve, kjenne te både lykka og streve. Da vet du det beste det suse så fort forbi hvis vi itj dvele ved stunda og gir den ti. Plutsele så finn ho dæ den vakraste stunda, ho treng itj å var i mang sekunda. Helt fri for bekymring kjem ho slentrandes inn og legg at ei lun ro inst inni margen din. Har du lagt merke te glitter på vengan te møll? Det bor itj bekymring i kråkesølv. Det handle om å stopp litt, det handle om å sjå at di vakraste stunden veks ut av det små.