Blodmåne

Harry har reist til Los Angeles for å drikke seg i hjel etter at livet hans er gått i stykker. Langt på vei har han greid det, men ikke helt. Han har hjulpet den eldre filmskuespilleren Lucille unna et narkotikakartell hun skylder én million dollar. Hun har gitt ham husly, selskap og en skreddersydd dress.



I Oslo er to jenter forsvunnet og drept. Én av de mistenkte er en kjent eiendomsbaron. Katrine Bratt vil kontakte landets fremste spesialist på seriemord, men for sjefene i Politiet er et samarbeid med Harry Hole uaktuelt. Den mistenkte eiendomsbaronen vil derimot hyre ham som privatetterforsker. Harry takker nei, men det er før kartellet tar Lucille som gissel. Løser han saken, skal han få en bonus som dekker Lucilles gjeld.



Hjemme i Norge samler Harry et lag bestående av en kokainselgende barndomsvenn, en korrupt politimann og en kreftsyk psykolog. Kartellet har gitt dem ti dager. Klokka tikker, og det er varslet blodmåne over Oslo.



«Blodmåne» er en Harry Hole-krim av beste klasse. Jo Nesbø forvirrer leseren så grundig at det i seg selv står til terningkast seks. (...) «Blodmåne» er en Harry Hole-krim av beste klasse. Cliffhangeren til neste bok er allerede på plass, så her er det liten tvil. Harry Hole er tilbake for å bli.»

Sindre Hovdenakk, VG (Terningkast 5)



«Eventyrlig krim. Plottet er så vilt og corny at det er et mirakel at Jo Nesbø haler det i land. (...) Nesbøs styrke som krimforfatter er nettopp at han drar på, både i språk, typer og plott. Han har en kjapphet, energi og selvsikkerhet som gjør dette til eventyrlig krim. Ren underholdning selvsagt, uttenkt og utspekulert.»

Cathrine Krøger, Dagbladet (Terningkast 5)



«Det er fremdeles mye morsommere å lese Jo Nesbø enn noen annen norsk krimforfatter. Jo Nesbø er en finurlig plottmaker, og finter ut leseren gang på gang (...) Strukturen i «Blodmåne» er med andre ord solid, samtidig som fargene er sterke inntil det glorete. (...) Drøyt er det, alt sammen, men jøye meg så effektivt. Det fordreide universet yrer av liv og røre fra første side, og man blar nærmest tvangsmessig videre. (...) Om dette bare er mer av det samme, hva så? Skal Bruce Springsteen begynne med reggae?»

Leif Bull, DN