Reisebrev II

"”Det er ingen blant norske skrivefanter som ligner på Niels Chr. Geelmuyden; til gjengjeld ligner han ualminnelig mye på seg selv. Etter lang fartstid som portrettør, særlig for et obskurt tidsskrift ved navn Kapital, har han i yrkes medfør fornærmet en lang rekke mennesker. Nå tar han sitt kall et skritt videre og sjikanerer geografiske steder. (..) Det er noe betagende med Geelmuydens beskjedne fordringer når det gjelder reisemål. Han føler seg så fremmed i USA og b

lir så eksaltert av landskapet i Skåne at det ville være meningsløst å sende ham til Mosambik eller Bhutan. Han er utmerket fornøyd med å reise sammen med sine barndomsvenner eller sin kone gjennom tyve år.”


Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv


”Uansett om Geelmuyden lager portrettintervjuer i Kapital eller upretensiøse reisebeskrivelser fra inn- og utland, gjennomføres det med en stil som de færreste gjør ham etter på norsk riksmål. Han er morsom når han er slem, enten det gjelder Berlin, Washington, Lofoten, Frankrike, Italia, Kanariøyene eller våre nordiske naboland. Hans grep er ofte å hente uttrykk fra den byråkratiske sakprosa og blande dem sammen med sin egen for øvrig fullendte form, med komisk bisarr virkning. Ordvalget kan være drastisk:

Det er ikke lenger skipsvrak som utgjør næringsgrunnlaget i Skagen. I tiltagende grad er det menneskevrak man livnærer seg av.??Forfatteren synes å være ute av stand til å skrive en kjedelig tekst, selv når han er omgitt av den dypeste tristesse.”


Ulf Andenæs, Aftenposten


”Reiseskildringene han nå gir ut er nærmest en blanding av stedsportretter og essays. Nærmest som vanlig er det i sidesprangene og digresjonene Geelmuyden sier mest. Og akkurat som når han beskriver mennesker, kan han være besk på grensen til det ufine – men alltid med sannheten i bunn. (..) Ikke forvent deg ”tradisjonelle” reisebeskrivelser. Geelmuyden har sitt skråblikk og sine høyst personlige betraktninger. Men han skriver så godt og så observant, at det tristeste turiststed blir en fornøyelse – i alle fall på boklig avstand.”


Bjørn Tore Brøske, Bergensavisen"