Urtidens Bergdrøm

URTIDENS BERGDRØM - MØRK FANTASIHISTORIE PÅ NORSK - BREDEVOORT VAN DEN BERG

Det finnes fjell som husker.

Høyt oppe i tindene, der marmotene en gang fløytet før soloppgang og dvergene banket sin rytme i dypet, levde et folk som kalte seg Fanes. De hadde sin egen dronning, sine egne sanger, sin egen lov, og de trodde kongeriket skulle stå for evig. De visste ikke at en morgen ville komme da marmotene stilnet, da en rustning ble nattdød, og da alt de hadde båret, måtte bæres av noen andre.

Denne mørke og episke fantasifortellingen på norsk er skrevet i sagaens ro og romanens driv. Historien beveger seg mellom urtid og nåtid, mellom fjell og isbreer, mellom underjordiske riker og frosne høyder, mellom det som ble sagt og det som ble glemt.

Som en moderne norsk fantasihistorie bringer den frem krigere og trollmenn, prinsesser og skjoldbærere, dverger og gamle fjellkrefter, profetier og forbannelser. I dette nordisk-inspirerte fantasiuniverset skjuler steinhallene hemmeligheter, isbreene bærer spor etter forsvunne kongedømmer, og gamle sanger rommer minner som ingen lenger våger å uttale.

Under alt ligger en bergrise som husker hver eneste fot som noensinne har tråkket på dens stein. Den har ligget der siden før konger, lover og navn fikk form, og den glemmer ingenting.

Dette er en fortelling om minne og glemsel, om kjærlighet og svik, om skjebne og valg. Om en mann som dør to ganger og hver gang husker. Om en glemt arv, et gammelt løfte og kreftene som våkner når fortiden ikke lenger lar seg begrave.

Det er en historie om hva vi bærer videre, og hva vi lar falle. Om mennesker som forsøker å overleve i skyggen av profetier, om kongeriker som bygges på hemmeligheter, og om den prisen som må betales når sannheten vender tilbake.

Mellom mørk magi, gammel fjellmagi og dvergenes underjordiske verden må fortidens spor følges før de forsvinner under snøen i dette riket truet av glemsel. For noen minner er farligere enn våpen, og noen historier kan være selve nøkkelen til å redde en hel verden gjennom denne mørke og episke reisen i nordisk fantasi.

Noen historier dør aldri helt.

De venter bare på å bli husket.

«I fjelltoppkulden som går forut for skumringslysets gjenfødsel, timeglasset mellom natt og grålysning når verden holder pusten, hadde marmotene på Fanes-platået vært stille, ikke én for én med dalende fløyt, men bare plutselig ingenting, et fravær som åpnet seg som et gap i avgrunnen, som virkeligheten snurrer rundt over og viskes ut.

Lidsanel hadde trådt ut av hytta si, pelsen fremdeles om skuldrene, og stillheten hadde boret seg inn i ham med dødeligheten av en giftpil mellom ribbeina.

Ingen fløyt fra klippeveggene, intet rop, bare pustedampen hans som hang foran ham, kortvarig i isluften, bare han som sto og ventet.

Moren hans, som hadde gitt ham navnet før feberen tok henne, hadde fanget kjærligheten sin i det ene ordet, og nå måtte han bære det alene.

Han hadde lyttet helt til iskulden bet i ørene hans, dypt inn i kjernen av sitt vesen, men ingenting. Ikke engang vinden, den rastløse vandreren i høyden, hadde stilnet, som om den sammen med marmotene ventet på at noe som for lenge siden var lovet, skulle vise seg.»